Nå. Nyt. Fri. Og takknemlig.

14 Feb

image

Å nyte nået, for ikke å snakke om det å nyte, er noe jeg har blitt veldig flink til. For meg er ikke var ikke det en selfølgelig egenskap. Men så oppdaget jeg roen, slippe tak og å nyte. Joda, dårlige dager og periodevis måneder har jeg, og etogannet møte med en eller annen drittsekk. Men allikevel, og hver dag så nyter og koser jeg meg med noe. Og selvsagt Pelsa, her representert av min venninnes pusekatt, altså min passepus ( C= )
Jeg er ikke komfortabel med å forstyrre roen min pga ytre påvirkning, har nok med min indre påvirkning der. Men nå er nå livet livet, og folk er folk, og da er det bare-bare å bare synke i seg selv, ha sitt eget på det tørre, la prat være prat og overlate det man kan til de som kan det, og meg og mitt til meg, som er den eneste som kan meg. Uansett hva skjebne, livslekser, folks drittindre kaster på meg så er det kun meg som kan utøve «hit men ikke lengre» og jeg er den eneste som kan hva jeg føler, og vet hvordan jeg skal få det god-følelsen igjen. Og siden jeg er selv-erklært introvert, så vil det si at jeg tilbringer endel tid i eget selskap. Og da skal jeg trives. Og de gangene jeg har overskudd til å faktisk skravle og treffe mine venner, så skal det være folk som gir meg godt.
Dette betyr selvsagt ikke at jeg unngår alt av konflikt, men folk som ikke tåler et negativt svar eller at jeg sier ifra, de blir fort krysset ut, enten av meg eller av seg selv. Mens jeg gråter. Hahahahahargh. Nei.
Og jeg er blitt en jævel på å dokumentere, om så ikke for bruk for «offentligheten», så for min egen del. Og til underholdning for de i min omgangskrets

Når praten går, og vrangforestillingene sprer sine lår, er det godt å vise til stuk-huenes gnål.

For ikke å snakke om den samlede terapeutiske effekten av å både skrive, le, nyte alt av gode følelser som strømmer på. Som blod til en sovende fot. Sånne folk kan faktisk sammenlignes med nettopp det. Opplevelsen av en sovende fot. Man merker ikke helt at foten sovner, kanskje det kjennes litt rart og digg. Så plutseligcer det for sent, den gode kriblefølelsen blir til lammelse. Og man vet at det eneste som hjelper er å få i gang blodet. Så man reiser seg, fyttihællvette DEN følelsen. Så blir det bra, kribler litt digg igjen og c: Sånn er det med noen folk og opplevelser, nytelsesdelen består i når man er ferdig. Det er fin gulerot det: «Bare jeg reiser meg nå så er jeg kvitt deg din dritt og følelsen av dritt.» Til neste gang jeg setter meg på huk, eller legger foten i en rar vinkel. Igjen. For denne bloggedama her må vist være der h v e r gang kruttet smeller. Og da er det viktig å nyte de små og rare ting. Minst 1 nytelse om dagen. Men 1000 funker og. Tenk, å ha minst en herlig følelse hver dag. Resten av livet. Høres bra ut, sant?
Start nå. Kos deg C:♡

Vivi&Pelsklingene

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: